Dette vakre bildet er laget av Lisa Aisato. Det henger på veggen hjemme hos oss, som en påminnelse. En påminnelse om hva som kommer ut av munnen. 

Til jul fikk kjæresten min og jeg et gavekort fra barn og svigerbarn, på et bilde av Lisa Aisato. I sommer dro vi til hennes atelier på Hvaler. Vi er begge glad i farger. Vi kikket rundt hver for oss, før vi skulle vise hverandre hvilket vi likte best. Det ble ingen diskusjon, vi hadde samme favoritt. Når vi ble gjort oppmerksom på hva det het, ble det enda finere. Det heter: Å rope på den man elsker.

Ikke det at vi trenger påminnelsen så ofte. Jeg opplever at vi stor sett er gode i samtaler. Etter snart 33 år, har vi liksom grodd litt sammen. Det er stort sett harmoni. Vi, eller rettere sagt jeg, hadde trengt påminnelsene mer da jentene var små. Da livet (og jeg)var mer hektisk, enn det oppleves nå. 

Allikevel kan det altså glippe litt. Som i dag morges.

 Han har akkurat stått opp, jeg har vært oppe lenge. I hodet mitt øver jeg på morgendagens konfirmasjons tale, for tante barnet mitt, jeg kjenner på mange følelser. Jeg er helt i min egen verden.

Så stiller han et enkelt spm: Når kommer de fra Oslo i dag?

I løpet av et sekund tenker jeg: Men i alle dager, det svarte jeg på i går kveld! Kan han snart skru opp høreapparatet, lytte og være til stede! 

En del av meg har lyst til å si det høyt. En annen del vet at da blir jeg en versjon av meg selv, som jeg ikke ønsker å være. Den siste delen vinner - tror jeg......

Så snur jeg meg. Han sitter under bildet. Jeg rekker å tenke: Takk for påminnelsen, før jeg svarer: Det vet jeg ikke

Hvorpå han smiler (han er ingen hissigpropp :)) rekker armene i været, og sier slapp av, jeg bare spurte.

(Plutselig blir jeg helt tilstede, oppmerksom og lytter. I et blaff føler jeg meg misforstått, men mest nysgjerrig. Nå er det noe jeg ikke skjønner.......)

Jeg: Jammen, jeg svarte bare: Det vet jeg ikke. (svarer mildt - jeg har tross alt øvd lenge)

Han: Ja, men i DEN tonen? 

Før kunne jeg spontant ha gjort en slik bagatell av en situasjon, til en diskusjon. Gått i forsvar, sagt det jeg først tenkte, og laget litt ruskete stemning, og som jeg lett hadde dratt med meg videre gjennom dagen. Detta kunne blitt lørda'n sin :)

Nå er jeg heldigvis (både for meg selv, og omgivelsene), mer bevisst. Med verktøy og lærdom, øver jeg stadig. Fordi jeg ønsker å være en god versjon av meg selv, for meg selv, og derigjennom for andre. Jeg er mest bevisst sammen med de som er de viktigste i livet mitt. Det er der jeg var mest ubevisst før. Både de - og jeg, fortjener en god versjon av meg.

Visste du at språket vårt er 55% fysiologi (kroppsspråk), 38% tonalitet og 7% ord?

Jeg brukte kun 4 ord, og bommet da på 93%......

Noen spørsmål til refleksjon:

Hva så han, da han stilte spm? 

Så han at jeg var "hjemme alene" i mitt eget hode, øvde på talen og ikke ville forstyrres? 

Eller så han meg som sto stille og så ut av vinduet?

 Kanskje stilte han spørsmålet uten å se, fordi han visste vi var i samme rom? 

 Var hans intensjon å forstyrre eller irritere meg?

Hva handlet min umiddelbare reaksjon om (det jeg tenkte),  i meg? 

Hadde jeg skrudd opp mitt høre apparat, lyttet jeg, og var jeg tilstede når jeg mottok spm?

 Kan det være at dette er en skyggeside i meg, som jeg egentlig ikke liker at jeg har? 

Hva er så gaven i dette for meg?

At det er viktig for meg å lytte, og være tilstede i øyeblikket.

 At når jeg snakker må jeg også være bevisst på kroppsspråk og toneleie. 

Hvis budskapet mottas på en annen måte enn det jeg tror at jeg formidler, sier jeg unnskyld, oppklarer - og går videre.

Avslutning på morgenens situasjon ble derfor:

Oi! Da beklager jeg. Jeg får si som Ole Brumm: 

Det var klokt når det var inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut.

Så gikk vi videre ut i dagen, i harmoni.

Lag deg en fin helg <3

SISTE INNLEGG I VÅRT FIRMABLOGG

Vær blant de første som mottar siste nytt!