Hvilken versjon av deg selv ønsker du å være?
Dette bildet henger på veggen i min stue. Som en påminnelse på noe som er viktig, for meg. Det er laget av Lisa Aisato. Jeg kunne fylt hele huset med hennes fantastiske bilder.
Som med det meste annet, tolker vi mennesker også bilder forskjellig. Hva ser du i dette bildet? Hvilken følelse får du når du ser på det? Hvem ønsker du å være i bildet - personen som lukter på blomsten, eller de energiske i bakgrunn? Kanskje er du både og? Har balansen
For meg er dette bilde en påminnelse om så mye. Om hvem versjon av meg selv jeg har vært, er, og ønsker å være. Om å romme balansen, om hva jeg gir fokus.
Før jeg startet på min personlige reise mot coach utdanning, var jeg for det meste en av de energiske menneskene bak. Gikk fort, og hardt. Glad, utålmodig og energisk sprang jeg rundt. Alltid travel, og hektisk på vei mot neste gjøremål. Jeg vil jo være effektiv. Påtok meg oppgaver i hytt og gevær, på jobb og privat. Førstemann opp med handa, ja mennesker liker vi jo. Full kalender, hverdager som helg. En må jo være med på alt som er gøy, ikke sant? Å lukte på blomster var i mitt hodet latskap, og ineffektivt. Utad så kanskje dette faktisk veldig bra ut.........
..........men hvordan hadde jeg det på innsiden?
Den var mye preget av et indre jag, hodet farte mellom fortid og fremtid. Stresset tok til tider overhånd. Jeg satt ofte ytterst på stolen, med kun tærne i bakken, eller beina i bevegelse. Lunta kunne være kort, helst på hjemmebane - sammen med de som er de viktigste i livet mitt. En tar seg jo sammen når en er ute blant folk, ikke sant? Rolige og langsomme aktiviteter ble jeg stresset av. Da jeg satt med ned, uten å gjøre noe, føltes det som om maurene krøp rundt i kroppen. Opp og hopp, det er alltid noe å gjøre, en må jo være effektiv. Eller ta frem mobilen - være tilgjengelig og svare fort, eller bare surfe rundt.
SÅ skulle jeg lære at mine viktigste verdier (følelser) er: Energi, ro, glede og kjærlighet
Det var ubevisst det jeg ga ut til mennesker rundt meg, men ikke akkurat var en råtass til å gi meg selv. Hvem hadde ansvaret for å gi meg disse følelsene? Hvordan ville det være hvis jeg ga meg selv disse følelsene selv, før jeg ga de til andre? Som på fly, hvor vi blir anbefalt å sette på vår egen maske først, så andres.
Med verktøy og teknikker begynte jeg å øve på et nytt mønster, som bla.:
På tålmodighet.
På tilstedeværelse, fortelle meg selv: jeg er her og nå, akkurat nå.
Kjenne bakken under beina, gå saktere.
Snakke lavere (kjempevanskelig :))
Dype pust - lang ned i magen og lang utpust. Visste du at du avspenner på utpust?
Lære å si nei. Jeg må ikke være med på alt, jeg må ikke alltid rekke opp hånda først.
Sitte i ro, og bare være, være sammen med meg - kjenne at jeg er god nok, også når jeg bare er (selvkjærlighet).
Gjøre en og en ting av gangen - i saktere tempo.
Være fornøyd med, godt nok.
Stoppe opp, se rundt meg. Gresset og hekken hos oss har faktisk blitt grønnere, himmelen har fått et fasinerende fargespill de siste åra, for ikke å snakke om all fuglekvitter, alle sommerfuglene, og den fantastiske lukten blomstene har fått. Har gartneri brukt en annen gjødsel tro? Rare greier - til å bli glad av :)
Legge bort mobilen. Hvem er det som sier at jeg må være tilgjengelig 24/7? Ikke den delen av meg som vil leke ihvertfall. Vet du, å hoppe tau og paradis er fortsatt ille moro.
Det var en rar, men utrolig deilig følelse å oppdaget at jeg faktisk er vel så effektiv når jeg har med meg alt dette. Og jeg føler meg mer ekte, både i meg selv - og i møte med alle rundt meg.
Men å øve på alt dette er jaggu ikke lett, men øvelse gjør mester, med tålmodighet. Det var bare å akseptere at endring gjør vondt. Ikke alle dager er gode, men det finnes noe godt i alle dager. Nå har jeg øvd i flere år. Og nå tror du kanskje at jeg er helt kvitt mitt gamle mønster? svaret er.......trommevirvel.......nei. Jeg øver fortsatt hver eneste dag. Forskjellen er at nå forstår jeg bedre hva dette handler om, ser hvor jeg glipper og hva jeg trenger. Noen ganger står jeg fast. Da tar jeg en time med Coachen min, Cathrine, eller mentor, John. De hjelper meg på plass igjen. Ofte handler det om at jeg gjør dette til en prestasjon, i iveren om å ha det bra. Men å være, handler ikke om å prestere.
Lørdag, klokken nærmer seg 12, jeg sitter i senga, drikker kaffe og har deilige oljer i diffuseren. Den sprer lukt som gir meg ro. Usminket, ikke dusjet (er renslig altså, og har pusset tenner), søstra til karius og baktus(les håret til alle kanter). Deler på blogg av det jeg har lært og erfart. Det gir også meg en god påminnelse på hva som er viktig, for meg. Jeg kjenner på stolthet, fordi jeg tør å dele, med et ønske om å også hjelpe andre. Kjenner at dette er viktig for meg, helt uavhengig av om noen i det hele tatt leser dette (selv om det er bæl hyggelig om noen leser, altså :)). Etterpå skal jeg rusle litt i hagen, ta med kaffekoppen å se på himmelen og stelle litt med blomstene, ta litt yoga, kanskje hoppe tau, gå tur med hundebestevennen min Potter. Kanskje blir jeg bare sittende ute, å kjenne på en grenseløs takknemlighet for hvem jeg er, alt jeg har, og alt livet mitt rommer. Jeg skal ihvertfall lage middag til eldstedatter'a som kommer på besøk, og kjæresten min. Det gleder jeg meg skikkelig til!
Å lage en slik dag hadde vært utenkelig for noen år siden. Akkurat i dag kjennes den ekstra viktig. Både "verden", og jeg er igang etter sommerferie, det er så fort gjort å havne i et gammelt mønster. Det handler å balanse, og hva vi gir fokus.
Hvilken versjon av deg selv ønsker du å være?
Vi er mer enn det vi tror vi er, og det vi tror vi ser - alltid
Lag deg en god helg, med det som gjør deg godt :)